«Flyktningene i vårt hjerte»
Sevat Lappegard; introduksjon til Kirketorg, Elverum kirke 7. februar 2016
Vi har nå den største humanitære krise i vår verdensdel siden 2. verdenskrig.
Flyktningspørsmålet har blitt mer krevende enn vi liker, ser det ut til.
Særlig det siste halvåret.
Tallet på flyktninger bare øker.
Og ikke bare tallet på flyktninger, men tallet på de som drukner i Middelhavet bare øker og øker.
Det som også er så påfallende, er at tonen, talemåtene, om flyktningene har endret seg.
Knut Fjeld skrev treffende om dette i Østlendingen 23.januar.
For et knapt år siden applauderte vi i begeistring Jonas Gahr Støre som, like entusiastisk, foreslo at vi skulle ta imot 10 000 syriske flyktninger.
Men nå heter det: «Streng og rettferdig.»
Med stolthet ble det sagt av statssekretæren før jul: «Vi har satt ny rekord i tilbakesendinger.»
Og lederne for våre to største politiske partier er veldig tause.
Erna Solberg må bære et stort ansvar, som har satt en statsråd til å styre flyktning- og innvandringssakene som representerer et ytterstandpunkt i norsk opinion. Hun kunne ha valgt en statsråd med et mer samlende ståsted.
Jonas Gahr Støre, som leder stolte solidaritetstradisjoner i norsk politikk, er merkverdig taus.
Hvorfor har lederne for våre to største politiske partier valgt å handle slik?
Stoler de ikke på oss?
Er de redde for at de ikke har støtte for å være tydeligere?
Vet de ikke hva de kan ha i ryggen, når de skal stå opp å ta sine beslutninger?
Hva har hendt?
Har det hendt noe?
Hvorfor har språket og holdningene snudd?
Eller har det ikke det?
Dette skal vi snakke mer med Knut Fjeld om, som er vår gjest på kirketorget i kveld. Men først noe mer om status.
Det var drukningene i Middelhavet som vakte oppmerksomheten vår.
Vi begynte å høre tall på nyhetene som var både sjokkerende og nesten ubegripelige. «200 har druknet i natt.» «700 har druknet.» «Mer enn 2700 har druknet siste året.»
Og så kom trykket på grensene.
Vi så med forskrekkelse at Ungarn stenge grensene sine - med piggtråd.
Vi så bildene av flyktningestrømmer nesten uten ende, og politi som prøvde, bokstavelig talt, å dytte dem tilbake.
Vi så bildet av 3 åringen som lå druknet på stranda ved Middelhavet.
Da i høst, i oktober/november, så vi også spontane hjelpeaksjoner, som varmet oss i hjertet.
Frivillige gav klær og penger.
Frivillige reiste ned til stendene i Hellas for å hjelpe.
Og vi så Angela Merkel.
Da de andre skygget unna, var hun krystallklar:
«Vi har ikke noe valg. Dette er et spørsmål om humanitet. Tyskland greier dette.»
Og så toget de inn, og busset inn i Tyskland.
Mer enn 1 million ble det i 2015.
Angela Merkel, Tysklands forbundskansler, skapte denne åpningen. Som den enste av Europas politiske ledere stod hun fram med et standpunkt som var etisk begrunnet.
I historisk perspektiv er det både rørende og betydningstungt at det er Tysklands statsminister som er den, som står fram som den moralske leder. Det er bare 70 år siden avslutningen på andre verdenskrig. Det er bare 70 år etter Nürnberg prosessene som rullet opp de verste krenkelser av menneskeverd satt i system som vi noen gang har sett i vår verdensdel. Bare 70 år etterpå er det nettopp Tysklands leder som står fram som Europas moralske leder: «Vi har ikke noe valg. Dette er et spørsmål om humanitet.»
Når jeg sier «krystallklar» om Merkels utsagn, er det selvsagt som et slags ekko av den forferdelige «krystallnatten» 9-10.november i 1938, da en annen folkevalgt politisk ledelse i Tyskland satte i gang utryddelsesprosessene mot jødene og de første 30 000 ble sendt til konsentrasjonsleirer. Nå er Tysklands valgte leder krystallklar andre vegen. «Det er et spørsmål om humanitet.»
Og Angela Merkel ble utrop til «Woman of the year», av Time Magazine. I en historisk situasjon da alle andre politiske ledere fokuserte på grenser, begrensninger, økonomi, innvandringsregnskap (!) og praktiske utfordringer, stod Merkel fram med et klart etisk begrunnet standpunkt. Det var rørende vakkert at det var Tysklands kansler som inntok denne posisjonen.
Enda viktigere ble det da Merkel i konfrontasjon med sine motstandere i Tyskland utdypet sitt standpunkt. Det er ikke så mye vi har sett av dette i norske media, men Merkel har gjentatte ganger utdypet sitt hvorfor.
I konfrontasjon med sine kritikere i Tyskland, skjerpet ho søkelyset på humanitet.
Hun sa (noe forenklet gjengitt her av meg): Når dere seier, sa hun til de som demonstrerte i gatene mot henne, når dere sier at de, flyktningene, kommer og overtar det som er vårt, at de kommer med islam, og vil bytte ut vår kristne kultur, og at dere ikke vil gi slipp på det som er vår kultur. Men når dere sier dette, at dere vil stenge ut, at dere ikke vil ta imot, kva slag verdier er det dere forfekter og forsvarer da?
Når dere ikke vil ta imot, da fornekter dere kjernen i den kultur som dere sier dere vil forsvare. For vår kultur er humanitet. Vår kultur er menneskerettigheter. Vår kultur er kristen nestekjærlighet, sa Angela Merkel.
Merkel har på en treffende måte gjort oppmerksom på at den «strenge» holdningen som så mange gir uttrykk for nå, egentlig ikke stemmer over ens med det som er vårt eget, vårt eget kulturgrunnlag. Når vi stenger grenser, slår hånden av og nekter å ta imot, handler vi ikke lenger slik en kan forvente ut fra vår kultur.
For det som er vårt, er humanitet.
Hva gjør det med oss på lang sikt?
Jesus sa det på denne måten, da han en gang ble anklaget for å være for god og at han måtte da skjønne og begripe at det må da være grenser: «Et hus som er kommet i strid med seg selv, står ikke lenge,» mente Jesus.
Dette er det vi vil ha fokus på i kirka i kveld.
Hva er egentlig kjernen i vår kultur?
Hva er grunnlaget vi selv står på?
Hva har vi i Europa som er spesielt for oss og som vi kan gi til verden?
Vi har to pilarer vi bygger vår kultur på.
Den ene er den rasjonelt begrunnede humanisme. Menneskerettighetene.
Den andre er den kristne nestekjærlighet. Den som internasjonalt omtales som «The good samaritan tradition.» (Den barmhjertige samaritan.)
Har det skjedd noe med oss nå når talemåtene ser ut til å ha har endret seg?
Eller er vi fortsatt der Fridtjof Nansen var, for snart 100 år siden, han som ville «gjøre nestekjærlighet til realpolitikk», og langt på veg lykkes med det.
Hva formidler vi til våre valgte ledere slik at de vet hva de har i ryggen, når de skal ta sine avgjørelser på vegne av oss alle.
En annen statsråd, Knut Frydenlund, sa da vi i Elverum var sterkt engasjert for menneskeverd i Sør-Afrika. «Regjeringen kunne ikke føre en så ekspansiv politikk i disse spørsmålene om vi ikke visste at vi har folket med oss.»